Tilsvar på bokanmeldelse

Tilsvar

Dette er Erlend Laviks respons på bokanmeldelsen av boken hans TV-serier: «The Wire» og den tredje gullalderen, som sto på trykk i wuxia 3-4/14, og kan leses her.

Gudbedre.

Hvor skal man begynne, stilt overfor en så ubehjelpelig anmeldelse? Denne teksten inneholder så mange feil, misforståelser og ubegrunnede påstander at den ikke kan få stå uimotsagt.

 La meg først slå fast at jeg ønsker debatt om boken velkommen. Det er så avgjort mye som kan diskuteres, blant annet fordi – som anmelderen påpeker – det er en ambisiøs bok som gaper over mye, og som dessuten prøver å treffe målgrupper som bøker vanligvis henvender seg til hver for seg (studenter, andre forskere og den opplyste kulturoffentligheten). Som det heter i innledningen: “Den første delen ligger tett opptil lærebokformatet som systematiserer og syntetiserer eksisterende litteratur og kunnskap; de to siste delene er et selvstendig, tekstanalytisk og kulturhistorisk forskningsbidrag”. Jeg er klar over at det er en krevende øvelse å forsøke å forene ulike sjangere i én tekst, så når anmelderen lurer på om det er fornuftig å bruke såpass mye plass på å gjøre rede for showrunnerens rolle i en tv-produksjon, så er det en helt legitim innvending, og noe jeg også forventet at anmeldere ville drøfte kritisk.Forsøket på å kombinere ulike sjangere, og på å holde såpass mange baller i luften, har utvilsomt en pris, og det har jeg full forståelse for at en anmelder tar opp.

 Dessverre holder anmeldelsen ellers et begredelig nivå. Ett sted heter det for eksempel at “Lavik tar i bruk Kristin Thompsons identifisering av kvalitets-TV”. Den anerkjente filmforskeren Kristin Thompson har riktignok også skrevet om tv, og er nevnt i boken, men beskrivelsen av kvalitets-tv Ida Madsen Hestman her viser til, er hentet fra en annen Thomspon, nemlig Rober, J., og hans kjente bok “Television’s Second Golden Age”. Dette er rett og slett slurv. 

Mer problematisk er det at anmeldelsen inneholder en lang rekke ubegrunnede påstander. Den er full av synsing og negativt ladede ord det er umulig å forsvare seg mot, fordi Madsen Hestmans karakteristikker ikke blir eksemplifisert eller understøttet av argumenter. Madsen Hestman hevder at den første delen er full av digresjoner, at den ikke er historisk fortolkende, og at den ikke har utdypende begrepsforklaringer. Hvilke digresjoner hun sikter til, eller hvilke begreper som ikke blir forklart utdypende nok, skriver hun ingenting om. Jeg vet ikke hva hun mener med at den ikke er historisk fortolkende. Enhver som leser den første delen vil i alle fall kunne se for seg selv at den både gir en beskrivelse av, og forklaringer på, utviklingen av amerikansk tv-drama siden 1950-tallet. 

Et annet sted heter det at ”Etter å ha slengt ut en interessant påstand, hopper Lavik av i svingen, uten å drøfte eller eksemplifisere sine argumenter dypere. Madsen Hestman er lykkelig uvitende om ironien i eget utsagn. Hvilke interessante påstander det er jeg lanserer uten å drøfte eller eksemplifisere får vi jo ingen drøfting av eller eksempler på. (Hva slags skriveprosess Madsen Hestman innbiller seg at jeg har når jeg må hoppe av i svingen, kan man jo også spørre seg).

En sjelden gang forsøker anmelderen å begrunne en påstand, som når hun skriver at ”Det virker nesten litt vilkårlig hva som er relevant å feste til hjernebarken og ikke”. Her etterlyser nemlig Madsen Hestman mer om “nisje-tv”Hun mener begrepet ikke er tydelig nok definert, og burde vært mer eksemplifisert og utbrodert. Problemet er bare at jeg ikke noe sted bruker begrepet “nisje-tv”. Jeg skriver riktignok om framveksten av nisjekanaler på 1970-tallet, som CNN, MTV, ESPN og Nickelodeon. Ellers skriver jeg en god del om hvordan de mest kjente kvalitetsseriene som er laget siden slutten av 1990-tallet har gått på abonnementsfinansierte kanaler som HBO, som har et mindre, men mer ensartet publikum. Kanskje anmelderen kunneeksemplifisere og utbrodere hva det er ved beskrivelsen av dette nisjemarkedet som trenger flere eksempler og mer utbrodering? Og hvor har hun det fra at begrepet ”nisje-tv” ofte ses som synonymt med ”kvalitets-tv”? Jeg har lest en del tusen sider om kvalitets-tv, men kan ikke i farten huske å ha støtt på dette høyst søkte argumentet. 

Anmelderen er for øvrig også preget av språklig rådvillhetHva mener for eksempel Madsen Hestman med at boken har ambisjoner som strekker seg langt utenfor bokens permer? Det virker som skribenten leker seg med ord og fikse formuleringen hun rett og slett ikke forstår. 

Det kan neppe finnes andre enn forfatteren som finner mening i følgende observasjon: 

Lavik gjør det motsatte av David Simon-oppskriften han hyller, og refererer i stedet for å vise oss på en mer beskrivende måte hvorfor enkelte teorier og momenter ved serien er interessante å diskutere. Om man ikke skal drøfte skikkelig, kan man i det minste skape et slags journalistisk narrativ”.

Jeg spør meg: Hva er David Simon-oppskriften, og hva er det jeg gjør motsatt? Jeg forstår det slik at jeg refererer, mens David Simon viser ting på en mer beskrivende måte. Dette henger ikke på greip. Hvilke teorier er det Madsen Hestman tenker på, og hvordan og hvorfor ville de vært interessante å diskutere? Hva er det som ikke blir drøftet skikkelig? Og hva i all verden mener hun med at jeg i det minste burde skapt en slags journalistisk narrativ? Dette er rent tåkeprat, og jeg forstår virkelig ikke hva anmelderen kritiserer, eller hvilket velmenende råd hun forsøker å gi. Hvis det er noe det er overflod av, er det journalistiske framstillinger av amerikanske tv-serier på 2000-tallet. Jeg innrømmer åpent at det ikke har vært min intensjon å gi noe bidrag til denne litterære tradisjonen.

Anmeldelsen er også preget av kjekkas-formuleringer med pinlig lavt presisjonsnivå. Står anmelderen virkelig inne for påstandene om at bokens første del minner om oppsummerende notater fra en forelesningsrekke, og at teksten er full av namedropping og fun facts? Leserne får gjøre seg opp sine egne meninger, men for meg vekker dette assosiasjoner til helt andre litterære sjangere, og jeg kjenneoverhodet ikke boken igjen i disse beskrivelsene.

Madsen Hestman henger seg også opp i en setning fra bokens bakside, som sier at denskal forklare hva kvalitet/kvalitets-tv er. Det står imidlertid flere setninger der også, og de slår tydelig fast at boken har andre erkjennelsesinteresser i tillegg, men anmelderen har altså festet seg utelukkende ved denne ene, og ser ut til å forvente at begrepet kvalitets-tv skal gjennomsyre enhver drøfting og besvare alle spørsmål. Når hun ”drøfter” bokens gjennomgang av likhetene mellom den andre og den tredje gullalderen i amerikansk tv, skriver hun for eksempel at jeg ikke redegjør tydelig nok for de ulike kjennetegnene ved kvalitet i tv. Jeg vil mene at dette blir behørig behandlet i boken, men ellers går det åpenbart anmelderen hus forbi at jeg skriver om en rekke andre paralleller mellom de to periodene der kvalitetsbegrepet ikke nødvendigvis har relevans (påstanden om at filmstjerner og filmregissører flokker til tv-mediet, sammenligningen mellom tv-dramaet og romanen osv). Dette gjenspeiler seg også i konklusjonen, der det heter at ”Alt i alt, er «The Wire» og den tredje gullalderen passende for en som ønsker en oppsummering eller kjapp innføring i noen av temaene rundt «kvalitets-TV»”. Javel? Det er altså ett kapittel som handler om kvalitets-tv, selv om begrepet blir brukt mange andre steder i teksten også. Men hva med hoveddelen, som består av lange og detaljerte nærlesinger av ulike sider ved The Wire? Hva er den en oppsummering av, eller en “kjapp innføring” til?

Jeg reagerer også når Madsen Hestman skriver at ”Ei heller overbeviser Lavik om at den overordnede polyfoni-teorien har relevans for analysekapittelets mange undertemaer, som feministisk kritikk, intertekstualitet og likheter med gresk tragedie, og de blir i stedet forvirrede avsporinger. Dette er grovt misvisende, da jeg ikke noe sted hevder at polyfoni-begrepet har relevans for alle kapitlene i analysedelen, og jeg kan ikke se hva som kan ha skapt denne forventningen hos Madsen Hestman. Kapitlet om kjønn i The Wire, som anmelderen viser til, opptrer sågar før polyfoni-begrepet i det hele tatt er blitt introdusert! Anmelderen burde heller forsøkt å si noe om analysene i disse kapitlene på deres egne premisser, men det får altså ikke leseren vite noe om.

Den groveste anklagen er imidlertid denne: ”Skal TV-vitenskapen få høyere status og anerkjennelse bør man vise at man tar den humanistiske tilnærmingen på alvor og behandle analyseobjektet deretter. Det faglige kan gjøres interessant på andre måter enn ved å sveipe over teoriene som en orkan, eller drøfte kort og ensidig. Her insinuerer altså Madsen Hestman at jeg ikke tar den humanistiske tilnærmingen på alvor. Hva i all verden mener hun med det? Forstår hun ikke at hun her stillerspørsmål ved min faglige integritet? Skal man strø om seg med slike rett og slett ærekrenkende insinuasjoner, får man i anstendighetens navn i det minste grunngi dem. 

Og hva er det egentlig som blir drøftet kort den 300 sider lange boken? Og ensidig? Hvilke teorier er det jeg sveiper over som en orkan? Da jeg skrev boken var det faktisk et bevisst valg å forsøke å klare meg mest mulig uten alle de akademiske begrepene og teoriene vi forskere ellers gjerne strør om oss med i fagtekster, nettopp fordi jeg ville at boken skulle ha relevans også for lesere uten doktorgrad. Jeg vil derfor mene at det er ytterst få ”teorier” i boken i det hele tatt, og de som er med (og som med en viss velvilje kan kalles ”teorier), får mye plass. I den første delen gjør jeg rede for begreper som ”eksposisjon” og ”narrativ kompleksitet”, og jeg vil mene beskrivelser og eksempler får betydelig plass. Analysedelen er nesten fri for akademisk sjargong. Det er, som Madsen Hestman er inne på, noen begreper fra Bakhtin som går igjen (polyfoni, monologisme og dialogisme), men disse får til gjengjeld svært mye plass. 

Selv om jeg bevisst ønsket å tone ned bruken av akademisk terminologi, var det likevel et mål ikke å fire på det intellektuelle ambisjonsnivået. Jeg ville altså skrive en bok der både ”den vanlige seer og professoren i medievitenskap skal finne noe av interesse. Det er naturligvis et svært utfordrende forsett, og igjen: det må være opp til andre å vurdere om jeg har lykkes. Sleivete og ubegrunnede kommentarer om at boken sveiper over teorier og drøfter ensidig må imidlertid begrunnes, i alle fall når det står på trykk i et tidsskrift som Wuxia.

Jeg kunne kommentert mange flere svakheter og urimeligheter i denne anmeldelsen, men livet er for kort. Jeg undrer meg bare på om det i det hele tatt er gjort noen redaksjonell vurdering av Madsen Hestmans tekstDen er inkompetent, og på grensen til useriøs. Jeg trodde Wuxia hadde høyere ambisjoner enn dette. 

Med vennlig hilsen,

Erlend Lavik

Forfatter av Tv-serier: The Wire og den tredje gullalderen 

Reklamer