Bokanmeldelse: The Wire

Bokanmeldelse
TV-serier: «The Wire» og den tredje gullalderen

 

En bok som introduserer leseren for spennende tv-begreper. Men anmelderen mener forfatteren forsøker å gape over for mye.

Les Erlend Laviks tilsvar til denne bokanmeldelsen her.

av Ida Madsen Hestman

Erlend Lavik spør hva kvalitet i TV er i sin nye bok, men problematiserer han begrepet grundig nok?

«Hva er kvalitet og hva skiller de prisbelønte og kritikerroste amerikanske seriene fra mer tradisjonelt TV og fra andre fiksjonsmedier?» kan vi lese bakpå Erlend Laviks bok TV-serier:«The Wire» og den tredje gullalderen. Boka er inndelt i tre deler: en historisk og kontekstuell innledning, en hoveddel som foretar en analyse med utgangspunkt i Mikhail Bakhtins begreper om polyfoni og dialogisme i litterær teori (en narrativ funksjon som inkluderer et mangfold av synspunkter og perspektiver i en fortelling som inngår i ulike dialoger, der ingen synspunkter har forrang, ei heller forfatterens), mens del tre blir et lengre og mer oppsummerende kapittel.

Første del, med sin historisk refererende form, kan minne om oppsummerende notater fra en forelesningsrekke: Full av namedroppinger, oppramsende fakta og digresjoner – uten å være historisk fortolkende eller by på utdypende begrepsforklaringer – på godt og vondt. Lavik introduserer oss for mye spennende: Det amerikanske TV-systemet, hierarkiet i bransjen, merkevarebygging, hva teknologien har å si for TV-seriens popularitet, den britiske middelklassens TV-vaner, de tre gullalderne, auteurteori – og dét på under 100 sider.

Lavik tar i bruk Kristin Thompsons identifisering av kvalitets-TV, som at det bryter med konvensjoner for «vanlig TV», det blander ofte sjangerelementer, det søker å være realistisk, har komplekse narrativer og karakterer, og det er litterært på den måten at manusforfatteren står i sentrum. Disse kjennetegnene gjaldt allerede i den andre TV-Gullalderen (TVII), og det er interessant at Lavik mener at den tredje gullalderen (TVIII) snarere er en forsterkning av og har foredlet sentrale egenskaper ved TVII-alderen – noe han hevder flere steder i boka. Desverre redegjør han ikke tydelig nok for de ulike kjennetegnene som identifiserer kvalitet i TV. Det historisk kronologiske og oppramsende prioriteres på bekostning av definisjon av begreper, og Laviks teori om Kvalitets-TV blir ikke like eksplisitt. Han problematiserer så vidt begrepet med en begrunnelse i klassesystemer, men ror seg litt vekk i britiske TV- og kulturvaner i forhold til amerikanske – men også mye annet som spenner bein for bokas hovedfokus.

Etter hvert som jeg runder nye undertitler, begynner jeg å lure på hva som egentlig er bokas formål – er det ganske enkelt å identifisere hva som er kvalitets-TV per se? Er det å identifisere og problematisere hva som adskiller HBOs serier fra konvensjonell TV, med The Wire som regel eller unntak? Skal det handle om den tredje TV-gullalderen sett i lys av den andre? Eller skal det handle om TV-bransjens økonomiske styring, med mål om å problematisere spenningen mellom denne og serieskaperens kunstneriske frihet? Det ser nemlig ut til at Lavik har ambisjoner om å nå innom alle disse etappene, og mer til. Fun facts og tematiske sidesprang kan ofte være forfriskende og interessant, men her oppleves det tidvis som støy for tekstens flyt.

Analysen
Når mye skal gapes over, kan det som leser være tungt å fordøye kabareten. Hovedproblemet er ikke temaene i seg selv – for det er mange interessante teorier – men heller at det ikke graves dypt nok i dem. Som om en arkeolog ikke skulle studert funnene sine nærmere, fordi hun tenker at objektene er bra nok som eksotiske funn i seg selv. Etter å ha slengt ut en interessant påstand, hopper Lavik av i svingen, uten å drøfte eller eksemplifisere sine argumenter dypere. Samtidig blir temaer som kan virke mindre relevante for bokas analyse, for eksempel beskrivelser av hva en showrunner og hans rolle er i en produksjon, omhyggelig forklart og gjentatt senere i boka. Det virker nesten litt vilkårlig hva som er relevant å feste til hjernebarken og ikke. For eksempel refererer Lavik til «nisje-TV» uten å definere dette i særlig grad, for så å komme tilbake til termen gjentatte ganger. Dette er noe vi med fordel kunne fått eksemplifisert og utbrodert litt nærmere, da nisje-tv ofte ses som synonymt med kvalitets-TV. Ei heller overbeviser Lavik om at den overordnede polyfoni-teorien har relevans for analysekapittelets mange undertemaer, som feministisk kritikk, intertekstualitet og likheter med gresk tragedie, og de blir i stedet forvirrede avsporinger.

Det som imidlertid kunne vært en passende innledning til en interessant analyse, er bokas oppsummerende kapittel. Her problematiserer Lavik hvordan kvalitetsserien har en tendens til å overdrive sin egen ualminnelighet: I møte med de riktige omstendighetene genererer kunstneriske ambisjoner innovasjon, som senere vil bli nøytralisert av sin egen suksess, mener han. Det at «nettverkene blir ofre for egen suksess kan være årsaken til at det kreative tyngdepunktet stadig forflytter seg, fra HBO til FX til AMC til Netflix», for å bruke Laviks formulering. Her fremfører han interessante argumenter som oppleves relevante for drøftingen av The Wire sammenlignet med annen kvalitets-TV og kan peke på elementer ved serien som gjør at den stiller i en egen klasse – også ved å bruke polyfoni-teorien. Dessverre er vi nå ved bokas siste side.

Men hvor ble det av analysen?
Lavik selv proklamerer at boka er semi-akademisk. Bakgrunnen for valget om å lage en bok i mellomsjiktet mellom akademia og opplyst kulturoffentlighet er klar: «Den største trusselen mot humaniora i dag er ikke fraværet av nytteverdi, men snarere den endeløse strømmen av artikler og bøker som nærer den minste ambisjon om å bli lest, forstått og diskutert av noen utenfor den engeste krets av eksperter», hevder Lavik innledningsvis. Dog er det mange kompakte setninger og temaer som nevnes uten videre utdypning. Skal TV-vitenskapen få høyere status og anerkjennelse bør man vise at man tar den humanistiske tilnærmingen på alvor og behandle analyseobjektet deretter. Det faglige kan gjøres interessant på andre måter enn ved å sveipe over teoriene som en orkan, eller drøfte kort og ensidig.

Lavik gjør det motsatte av David Simon-oppskriften han hyller, og refererer i stedet for å vise oss på en mer beskrivende måte hvorfor enkelte teorier og momenter ved serien er interessante å diskutere. Om man ikke skal drøfte skikkelig, kan man i det minste skape et slags journalistisk narrativ. Selv om Lavik har mye god innsikt, er det flere ting jeg savner i en analyse som først og fremst skal definere «kvalitets-TV». Ikke går Lavik noe særlig inn på stil og estetikk, som etter min mening er sentralt for hva som skiller «kvalitets-TV» fra annen TV. Serier som mange ser på som høykvalitet (eksempelvis sitcoms), kan også være spilt inn i enkle, sparsomt dekorerte studioer, basert på flerkameraproduksjon, for å effektivisere produksjonen – såkalt «zero degree style». Lavik tar litt for lett på temaer som dette, som om vi allerede er klare over alle problemstillingene vi møter i definisjonen av «kvalitets-TV».

Jeg savner også en større drøfting av polyfonien og dialogismen, det som skal være analysens bærebjelke, og som illustrerer seriens tematiske narrativ; «the game». Dette er Lavik inne på nå og da, men det er fremdeles sparsommelig diskutert og argumentene kan fremstå noe utydelig. Bakhtin og polyfonien drukner i havet av andre vinklinger som sjeldent har logiske koblinger seg imellom og alt for sjeldent kommer i et nytt avsnitt.

Jeg savner en skarpere drøfting av hvorfor vi kan fortsette å se på en serie, der både stil og ustyrlige multi-narrativer gjør hva de kan for å være kognitivt utfordrende for tilskueren, og dette gjelder ikke minst for seriens pilot-episode.

«The Wire» og den tredje gullalderen har ambisjoner som strekker seg langt utenfor bokas permer. Det blir dessverre så mye å holde styr på, at det kan være vanskelig å bli engasjert som leser. Alt i alt, er «The Wire» og den tredje gullalderen passende for en som ønsker en oppsummering eller kjapp innføring i noen av temaene rundt «kvalitets-TV». Om ikke annet, får man i hvert fall lyst til å se The Wire på nytt.

Les Erlend Laviks tilsvar til denne bokanmeldelsen her.

Ida Madsen Hestman er redaksjonsmedlem i Manifest Tidsskrift, og skriver om film og TV i Montages og Natt&Dag. Hun tar for tiden master i medievitenskap ved Universitetet i Oslo.

Advertisements

One response to “Bokanmeldelse: The Wire

  1. Tilbaketråkk: Smakebiter fra nytt nummer! | WUXIA·

Kommentarer er stengt.