Mangfoldsenquete

I forbindelse med tekster om mangfold i dette nummeret har vi spurt festivalledere og cinematekbestyrere om hvordan dagens mangfoldsituasjon ser ut fra deres ståsted

Hva slags mangfold legger dere vekt på?

Går et geografisk mangfold på bekostning av estetisk mangfold?

Er filmmangfoldet i Norge for lite synlig i mediene?

Tor Fosse, Festivalleder for Bergen internasjonale filmfestival

The Stone Roses Made of Stone BIFF

Foto: The Stone Roses (Meadows, 2013) fra BIFF-programmet 2013.

1. BIFF har et rikholdig dokumentarprogram, selv om vi viser mer fiksjonsfilm enn for eksempel Den norske filmfestivalen i Haugesund. Mangfoldet trer frem som resultat av at vi innser at det finnes mange ulike bruker- og målgrupper som kun velger «sine» tema og ikke går og ser alt mulig. Derfor har vi også innrettet mye av BIFF mot universitetsmiljøene hvor filmer som har interesse for for eksempel fysikere ikke nødvendigvis har interesse for fonetikere, eller for fiskeribiologer for den saks skyld.

Dessuten har BIFF nå nær 20 000 elevbesøk fra videregående og ungdomstrinnene. Her setter vi filmer inn i forskjellige sammenhenger – gjerne med røde tråder som gjør at elevene får et dybdeperspektiv på tematikken. Mangfoldet fremstår ved at vi har svært ulike og flere tema å tilby.

2. Estetisk mangfold er vel noe vi alle ønsker oss. Men hva gjelder dokumentarfilm, er det ofte innholdet som er avgjørende for oss og det kan være langt mellom de estetisk interessante dokumentarfilmene. Det er imidlertid stor forskjell på BIFF og en festival som CPH:DOX, som gjør sitt ytterste for å fremelske de estetiske valgene. I en del tilfeller opplever i hvert fall jeg at da blir filmvalgene innholdsmessig mindre interessante. Det beste er selvsagt at filmene er begge deler – både estetisk spennende og innholdsmessig givende.

For fiksjonsfilmenes del er det som ofte går igjen at festivalprogrammererne verden over skal ha med seg de samme filmene fra Cannes og Berlin, samt Venezia og Toronto fordi de da viser filmanmelderne i media at de har «god smak», på linje med festivallederne i de nevnte festivalene. Og der er det gjengangerne som råder grunnen år ut og år inn, med bare et par unntak hver gang. Det er nok i slike tilfeller mangfoldet forsvinner.

3. Ja. Filmanmelderne gidder ikke anmelde filmer som ikke kommer på kino. De skylder sikkert på desken, som har fordummende holdninger og filosofi om at leserne er opptatt av Damlier og Hennier og Nesbøer og jeg vet ikke hva. Men jeg vet jo ikke hvor mye anmelderne anstrenger seg for å prøve å lure noe igjennom. Jeg ser tendenser i Dagbladet, men også dette fenomenet gjelder jo slike filmer som kommer på kino. Ett av de sjeldne unntakene er NRKs Einar Guldvog Staalesen som jo trekker frem sine filmopplevelser fra festivaler i Øst- og Sentral-Europa i ny og ne.

Jeg skulle gjerne ønske at flere i media turde å kommentere annet enn mye av det banale som kommer på kino og på TV og heller oppsøkte nettopp filmfestivaler og Cinemateker – de som vil mer – og som viser publikum det de ikke visste de ville ha. Det har jeg kommentert siden oppstart av Tromsø-festivalen i 1991 og fremdeles har vi ikke kommet et skritt videre, annet enn ved den nye bloggverden som har åpnet seg.

Besøk BIFF i Bergen mellom 23. og 30. oktober.

 

Hege Jahr, Programredaktør ved Cinemateket i Oslo

1. Vi legger vekt på blant annet historisk mangfold, stilistisk og genremessig mangfold og geografisk mangfold. Cinemateket er involvert i mange samarbeidsprosjekt med ulike miljøer lokalt, nasjonalt og internasjonalt, noe som resulterer i visninger av for eksempel skeiv film, polarfilm, tyrkisk ungdomsfilm, ungarsk animasjon, lavbudsjettsfilmer fra Argentina, uavhengig japansk 60-tallsfilm og så videre. Da vi startet Eurodok var motivasjonen å utvide tilgangen til europeisk dokumentarfilm, da vi så at amerikanske dokumentarer hadde en tendens til å dominere på festivaler.

2. Det er klart at det er skjevheter innenfor geografisk og estetisk mangfold, men årsaken til det er sammensatt. Redusert geografisk mangfold skyldes ikke bare estetikk – for et cinematek som både viser ny og eldre film er det ofte praktiske årsaker som begrenser. Innstramming av utlån av arkivkopier er en ting, mangel på kjørbare kopier en annen, ofte kan det strande på grunn av uavklarte forhold rundt rettigheter. Tilgjengelighet er hovedproblemet, og det er jo delvis knyttet opp til faktiske politiske og økonomiske forhold i de ulike landene. En film som velges ut til de store filmfestivalene vil, så lenge den er nokså fersk, være lett å få tak i. Straks den er eldre, er det mye vanskeligere.

3. Jeg er enig i at det totale filmmangfoldet ikke vises i media. Det er et overfokus på noen svært få enkelttitler. En annen ting er at media sjelden vil se bakover i filmhistorien. Det beror jo ikke på at redaksjonene ikke er interessert. Vi opplever nå at våre månedlige filmer og dokumentarer blir anmeldt av stadig flere. Også Eurodok får ganske god dekning av pressen. Det er veldig positivt. Og det er også fint å se hvordan Montages og wuxia er med på å sørge for å utvide fokuset.

Besøk Cinemateket i Oslo så ofte du kan. Og alle andre Cinemateker, for den del.

Lasse Skagen, Kunstnerisk leder for Film fra Sør

HARMONY LESSONS

Foto: Harmony Lessons (Baigazin, 2013). Vist på Film fra sør 2013.

1. Mangfold ligger i kjernen av det som er misjonen vår – å vise frem noe av mangfoldet i internasjonal filmproduksjon som ikke når frem til våre kinoer. De når ikke nødvendigvis frem på kino på grunn av at de ikke holde kvalitetsmessig mål, men i konkurranse med amerikansk og nasjonal film er det stort sett ikke plass til dem på kino. Nå blir jo ikke engang en film som Steven Sodeberghs Side Effect satt opp på kino, fordi man sannsynligvis ikke tror det er nok penger nok å tjene på den – som sier litt om utfordringene. I den sammenheng blir samspillet mellom kinoene og filmfestivalene viktig – gjennom at de sistnevnte representerer en anledning til å vise frem noe mer av mangfoldet , om enn i små doser. Med mangfold på innholdssiden snakker vi om selvsagt om en god mix – av genre, historier, lokal kulturell kulør, utvalg av skuespillere, production values av ymse sort osv. Jeg elsker amerikansk action – men skulle jeg over tid bare innta det ville jeg dø innvendig eller bli syk. Omtrent som med eksperimentet i Super Size Me. Jeg kan jo ikke bare gå på MacDonalds å kjøpe maten min.

2. Jeg opplever at film som går for eksempel i Cannes har en relativt god variasjon i form, uttrykk, og estetikk – utenfor de som er rendyrkede genrefilmer. Dette i kontrast til Hollywood, som har vært nøye på å diktere premisser for hvordan man skal få lov til å se deres filmer, gjennom produktdifferensieringen. Digitaliseringsavtalen vi i Norge inngikk med dem er jo et godt eksempel på det.

Visse typer av konvensjonelt laget film vil sannsynligvis alltid gå best for flest – over alt (ikke minst på grunn av markedsbudsjettene de har). Men selv innenfor den konvensjonelt produserte filmen trenger man innimellom nye ideer, og slike ideer kan jo dukke opp på de forskjelligste steder, som for eksempel Quentin Tarantino som henter inspirasjon fra asiatiske filmer. Derfor har små og annerledes filmer etter min mening en viktig funksjon – selv om de ikke får de største publikumsskarene. Det handler om kreativitet og ideùtvikling, fortellerkunst – i et større perspektiv.

3. Jeg synes vi, med våre festivaler, får mye god oppmerksomhet fra media – selv om vi er så ekstremt konsentrerte som vi er. Omfanget er stort i løpet av kort tid. Men vi jobber også med mediepåvirkning på filmer som vi er med på å få satt opp på kino, så de er også ivaretatt. Vi skulle ønske at vi kunne få beholde og få videreutviklet de verktøyene som er nødvendige, for at vi kan fortsette den suppleringsjobben vi gjør sammen med kinoene. Så kan det også være slik at den moderne alternative kinoscenen – hvis noe slikt skulle vokse frem – må lære seg å tenke annerledes rundt hvordan man formidler film til publikum – med kreative vinklinger som fenger filmjournalistene og får også dem med på laget.

FFS har holdt på i 23 år og skjer hvert år i oktober.

Martha Otte, Festival- og programsjef for Tromsø internasjonale filmfestival

1. Mangfold er én blant flere parametre i vårt programmeringsarbeid. Geografisk spredning, tematisk variasjon, ulike filmspråk, regissørens kjønn er ting vi er oppmerksomme på, men kvalitet er et overordna kriterium hos oss. Vi har valgt å holde antall titler nede som et ledd i å sikre kvaliteten på programmet som helhet. Vi har lært oss å leve med at vi ikke får med alt hvert år. Et program kan være for representativt, for balansert, rett og slett tannløst.

2. Diawara har utvilsomt mye rett i at festivalverden (programmere og kritikerstanden medregnet) har stor definisjonsmakt, og at denne er styrt av et eurosentrisk perspektiv. Det spørs om popularitet er noe særlig bedre egnet til å definere hva filmkunst er eller skal være. Det er både sunt og spennende med en canon-kritikk, men det er umulig å være helt fri for fordommer og forutforståelse. Det gjelder å utforske disse.

3. Jeg registrerer at filmkritikk i tradisjonell forstand er i ferd med å forsvinne fra trykte medier og tv-skjermen, men den har vel aldri hatt noen sterk plass i norsk offentlighet. Filmkultur har ikke den plassen i allmenndannelsen man kunne ønske seg heller. Til gjengjeld vokser mulighetene for meningsutveksling på blogg og Twitter, og det er jo uttrykk for mangfold på et annet nivå.

TIFF går av stabelen 13.-19. januar 2014. 

 

Advertisements