Anbefalinger fra Tribeca Film Festival

Det beste fra årets Tribecafestival omhandler løgner og bedrag. Festivalen i seg selv er en hvit løgn – det er lenge siden den vokste seg for stor for Tribecaområdet. Nå strekker filmvisningene seg over hele Manhattan, og på trettende året har festivalen rundt 120 000 besøkende.

Tribeca er sterkest på indie- og dokumentarfilm, og flere av årets dokumentarfavoritter har historier som kretser rundt det uærlige. En nesten stakkarslig kunstforfalsker og mannen besatt av å avsløre ham, en magiker som vier livet sitt til å avsløre svindlere, og en gruppe finske ingeniører som forsøker å finne ut hva som skal til for å få seg kjæreste. Om ikke løgn er direkte nødvendig kan det i det minste lønne seg å pynte på sannheten med en hvit marineuniform.

Filmfortellingen vil vel alltid være en form for løgn, en konstruert sannhet, om historien utgir seg for å være ekte eller ikke. Slik sett er årets kanskje mest fascinerende historie The Kidnapping of Michel Houellebecq – en historie som elegant blander fantasi og virkelighet. Med et absurd, men uhyre interessant resultat.

Spillefilm

The Kidnapping of Michel Houellebecq (Frankrike, 2014) Guillaume Nicloux

I 2011 forsvant den franske forfatteren Michel Houellebecq noen dager, fra en bokturne. Det ble aldri klart hva som hadde skjedd, men media spekulerte i ville scenarier. Her gir Guillaume Nicloux sin versjon av hva som hendte. Resultatet er en underfundig komedie i grenseland mellom fiksjon og dokumentar, med Michel Houellebecq i rollen som seg selv.

I Niclouxs versjon blir Houellebecq bortført av tre urutinerte kidnappere. Men filmen bryter effektivt med forventningene man har til en kidnappingshistorie. Kidnappingen går helt udramatisk for seg, det er aldri noen reell trussel. Houellebecq tar det hele med knusende ro, faktisk blir det nesten en koselig ferie for forfatteren.

I et lite hus på landet tilbringer forfatteren dagene sammen med kidnapperne og foreldrene til en av dem. De røyker og drikker, mens de diskuterer alt fra lyrikk til bodybuilding. Houellebecq driver kidnapperne til vanvidd med sitt konstante mas etter vin, sigaretter, lesestoff og kvinner.

Filmen er spilt inn i en nær-dokumentarisk stil, med løs, episodisk struktur og naturlig dialog. Nicloux vant velfortjent festivalens pris for beste manus. Houellebecq leverer en underholdende karikatur av seg selv, som en sutrete og vanskelig intellektuell. Filmen blir en leken selviscenesettelse som ikke bringer oss noe særlig nærmere sannheten om hva som skjedde i 2011, men sannheten er overvurdert – print the legend.

Love is Strange (USA, Frankrike 2014) Ira Sachs

Love is strangeDen pensjonerte kunstneren Ben (John Lithgow) og musikklæreren George (Alfred Molina), har vært kjærester i 39 år, og får endelig muligheten til å gifte seg i hjembyen New York. På grunn av ekteskapet mister George jobben han har hatt ved en katolsk skole, og paret må i løpet av kort tid selge leiligheten. Ingen av vennene har plass til å huse dem begge, så mens de leter etter et sted de har råd til å bo, må Ben dele køyeseng med sønnen til nevøen sin, mens George sofasurfer hos et ungt homofilt vennepar som har besøk til langt på kveld – sittende på møbelet trette George helst vil sove på.

Lithgow og Molina er fenomenale som et småkjeklende ektepar, og rollene glir aldri over i det karikerte. Lithgows optimistiske smil står nydelig til Molinas sørgmodige øyne, og med genuin varme portretterer de et pars hverdagssavn etter hverandre, mens de må bo hver for seg.

Varmen karakterene imellom fremheves også gjennom et vakkert bildespråk, og scener som legger mer vekt på stemning enn plot – ofte akkompagnert av Chopin-etyder. En dempet og jordnær fortelling om en desember-desember-romanse som aldri blir klissete.

Chef (USA, 2014) Jon Favreau

Hipstermat møter feelgood når Jon Favreau (Elf, Iron Man) skriver, regisserer og spiller hovedrollen i indiekomedien Chef. Kokken Carl har hatt en lovende karriere, men har endt opp som kjøkkensjef på en restaurant hvor han aldri får prøve noe nytt. En særs dårlig anmeldelse gjør at det rakner helt for ham. Carl må finne igjen entusiasmen for mat, samtidig som han må forholde seg til et havarert ekteskap og sin ti år gamle kontaktsøkende sønn.

En generisk historie, men fortalt med energi og entusiasme for både mat og indiefilmsjangeren. Den formidable innsatsen fra guttungen Percy (Emjay Anthony) gjør at far og sønn-forholdet føles sårbart og genuint, og Favreau utforsker hva det vil si å prøve å bli kjent med sitt eget barn. Matmessig gir filmen assosiasjoner til McSweeneys matblad Lucky Peach (et slags fanzine for matelskere) – og inneholder matporno fra det cubanske, New Orleanske og texanske kjøkken. Bør ikke ses på tom mage.

Dokumentar

An Honest Liar (USA, Spania, Italia, Canada 2014) Tyler Measom, Justin Weinstein

Den canadisk-amerikanske James «The Amazing» Randi er illusjonist og skeptiker. Mest kjent er han for å ha gjort det til sitt livs oppgave å avsløre folk som bruker magikertriks, men samtidig påstår at det er ekte: synske, helbredere, mennesker med såkalte paranormale krefter – mest kjent av dem skjebøyeren Uri Geller, som Randi har ført en livslang vendetta mot. Filmen presenterer noen av Randis mest omfattende avsløringer, som hvordan han samarbeidet med en privatdetektiv for å avsløre teleevangelisten Peter Popoffs «gudegitte» healingtalent, for så å presentere sine funn i beste sendetid på The Tonight Show Starring Johnny Carson.

Denne dokumentaren har alt: en prinsippfast og karismatisk hovedperson som elsker showmanship og hater uærlighet, et rikt kildemateriale og åpenhjertige intervjuer med Randi, og med folk som elsker eller hater ham. Dessuten har filmen en fabelaktig overraskende tredjeakt – jo mindre du vet jo bedre. Men selv en mann som har bygget karriere på å være ærlig kan bli fristet til å gå over lik for å bli hørt. Særlig en mann så glad i en magisk avsløring som Randi.

Love and Engineering (Finland, Tyskland 2014) Tonislav Hristov

Finnes det en algoritme for kjærlighet? En gruppe dataingeniører i Finland forsøker å bruke sin kompetanse til å hacke seg frem til mysteriet som kalles kjærlighet.

Selve premisset for dokumentaren gir inntrykk av å basere seg på fakta presentert av saklige forskere med distanse til sitt materiale. Men i realiteten er forskerne heller ubehjelpelige. Filmen følger et knippe unge, mannlige ingeniører fra hele Europa. De snubler seg gjennom filmen med gebrokken engelsk og begrensede sjekkekunnskaper. Bulgarske Atanas leder gjengen, han har jo tross alt klart å bli gift, så noe må han jo vite. Deretter følger et blind-leading-the-blind-scenario, hvor han forsøker å videreformidle sin kunnskap: ikke snakk utelukkende om Mass Effect 2 på første date.

Dokumentaren er kanskje ikke den mest dypsindige, og ender opp med en veldig forutsigbar konklusjon. Men filmen henter seg inn igjen på sjarm, humor og et underholdende karaktergalleri. Humoren finner en fin balanse som aldri tipper over i ren latterliggjøring. Selv når en av guttene insisterer på å gå på date ikledd hvit amerikansk marineuniform og pilotbriller.

Art and Craft (USA, 2014) Sam Cullman, Jennifer Gasman, Mark Becker

Art and craftMark Landis er en av USAs mest produktive kunstforfalskere, men i motsetning til forfalskere flest, gjør han det ikke for å tjene penger. I over 30 år har han reist rundt i USA og donert bort sin kunst. Han har lurt utallige kuratorer, og verkene har endt opp på museer over hele landet.

Art and Craft gir et fascinerende portrett av Landis. En snodig gammel mann, med stakkarslig fremtoning og bitende humor. Han har en bråte psykiske diagnoser, og har levd alene i morens hus siden hennes død.

Parallelt følger filmen Matthew Leininger, museumskuratoren som først oppdaget Landis. Leininger har gjort det til sitt livs oppgave å stoppe ham. En besettelse som ble så stor at det kostet ham jobben.

Dokumentarens styrke er at den følger konflikten fra begge sider. Leiningers besettelse gir et bilde av fenomenet Landis slik en forfalsker fremstår for omverdenen – kalkulert og uærlig. Men filmskaperen makter også å komme innpå Landis som person og gir et mer mangefasettert bilde av hva det er som driver ham.

Marte Stapnes og Anders Fagerholt
Reklamer