Kritikerenquete

1) Er den profesjonelle filmkritikeren truet av amatøren?

2) Befinner filmskaperen og filmkritikeren seg på to forskjellige planeter?

 Aksel Kielland, skribent

1) Kun i den grad at det nå fra redaktører og pengebevilgende instansers synspunkt ser ut til at folk er villige til å skrive lange filmartikler uten vederlag. Dette har blitt en mer aktuell problemstilling i takt med at internett har blitt en stadig viktigere arena, men også før internett ble den dominerende arenaen for filmkritikk var dette et problem, ettersom det da stort sett var Z som publiserte lengre artikler i spennet mellom lanseringsjournalistikk a la Filmmagasinet og utvidet allmennkritikk a la Film & Kino på den ene siden og akademiske tekster på den andre. Og Z har som kjent aldri hatt økonomi til å honorere bidragsytere.

Den største trusselen mot den profesjonelle norske filmkritikeren er hans mangel på plass og vilje til å bidra med mer enn korte terningkastanmeldelser og intetsigende intervjuer i ferd med å frata ham legitimiteten – særlig når man ser dette i lys av amatørenes langt mer ambisiøse arbeid.

2) Det store problemet med den norske filmdebatten – og i forlengelse av dette: filmkritikken – er at det norske filmproduksjonsmiljøet aldri har omfavnet konseptet om kritikk. De ser på det som i beste fall et nødvendig onde, og generelt sett noe de helst skulle vært foruten. I motsetning til kunst- og litteraturmiljøet hvor kritikken danner en selvsagt del av rammeverket for de utøvende, er norske filmarbeidere historisk sett særdeles vanskelig å få i tale. Dette har å gjøre med en altomfattende forestilling om at den norske filmbransjen er bygget på et særdeles skrøpelig fundament av skjøre, skjøre mellommenneskelige relasjoner som for enhver pris ikke må pirkes borti.

Dette er høyst problematisk, men også langt på vei et forståelig resultat av måten filmfinansieringen foregår. Uttaler man seg kritisk om en film, kan man få trøbbel når filmens produsent fire år senere får jobb som spillefilmkonsulent.

«Diskursiv umodenhet» er vel den beste beskrivelsen.

ULRIK ERIKSEN, filmkritiker Morgenbladet

1) Profesjonelle filmkritikere er profesjonelle av den grunn at noen er villig til å betale dem for det de skriver. I den grad profesjonelle er truet av amatører, må det være fordi ingen har lyst til å betale når man kan få andre som ikke tar betalt i stedet, eller fordi samfunnet ikke anser profesjonell filmkritikk som viktig. Slik sett er vel ikke dyktige profesjonelle filmkritikere noe mer truet av glade amatører enn dyktige profesjonelle forfattere eller journalister eller filmskapere for den saks skyld. Udyktige profesjonelle filmkritikere derimot, se det er en annen sak. Det gjelder derfor å skape et produkt som folk eller samfunn er villige til å betale for. Fra mitt ståsted kan det kun gjøres gjennom å skrive interessante, perspektivrike, og underholdende tekster. Den dagen amatører er villige og har evnen til å gjøre det, er den profesjonelle filmkritikeren virkelig truet. Jeg tror ikke den dagen vil komme, like lite som at amatørfilmer på youtube kommer til å ta over for kinoen.

2) I likhet med store filmnasjoner som USA og Frankrike, befinner filmskapere og filmkritikere seg på samme planet her til lands. Vi møtes på festivaler, prater sammen på fester, diskuterer på seminarer osv. Eneste forskjell er at i Frankrike og USA er nivået på både filmkritikeren og filmskaperen høyt, mens vi befinner oss i den andre enden av nivåskalaen. Vi får ikke bedre filmkritikere enn filmskaperne fortjener, og omvendt. Men det er lov – og ikke minst ønskelig – å forsøke å gå foran med et godt eksempel.

 Guri Kulås, filmkritiker i Klassekampen

1) Profesjonalitet er ikkje synonymt med kvalitet. Tradisjonell kritikk (film, litteratur, kunst etc.) i tradisjonelle media er under press frå strukturendringar i mediebransjen: strammare budsjett, færre tilsette/frilansarar, tendensar til syndikalisering og sterkare kommersiell redaksjonell prioritering. Med unntak for nisjemedium, er det no vanskelegare å utvikla si eiga røyst, og skapa eit tillitsforhold til publikum over tid. Fagleg relevans og kvalitet står på spel innanfor det profesjonelle.

Sett frå Noreg har internett i liten grad kompensert for dette. Bløminga av amatørar på internett, ofte retta mot eit sjangerinndelt publikum, har dels svart på andre, udekte behov for fan-dyrking og produktrettleiing, og vore overskotsfenomen frå eit engasjert og meir eller mindre kompetent publikum. Likevel erstattar amatørpraksisen behovet for profesjonell kritikk i delar av publikum.

Kvalitetskritikk på nett ser ut til gradvis å få fastare former på nett også på norsk. Profesjonelle/akademiske kritikarar flyttar over på nett som følgje av mangel på andre kanalar eller ønskje om større redaksjonell fridom/ større publikum. Ikkje minst finst det no ein filmvitargenerasjonen som har vakse opp med internett og ser det som sin naturleg plattform. Nettet opnar både for styrking av kritikken gjennom raskare og meir levande fagdebatt og for nye kritikksjangrar, som videoessay.

Berre eit fåtal vil kunne leva av kritikk også på nett. I kor stor grad kvalitetskritikk i framtida blir profesjonell eller idealistisk, står att å sjå.

2) Delvis – og med rette. Filmskaparar har skrive teoretisk interessante verk og kritikarar laga jamvel banebrytande filmar. Det er ikkje vasstette skott. Det er opplagte kvalitetar ved kritikk som er skrive med basis i praktisk røynsle. Men som på andre kunstfelt, er kritikk og praksis også to ulike disiplinar med ein viss friksjon imellom.

Det har ein eigenverdi at kritikken, som tolkar og analyserer kunstverk i ein større estetisk og samfunnsmessig samanheng, er noko meir enn ei kvittering til filmskaparen. Kritikaren er ikkje ein fagleg rettleiar, like lite som han bør vera ein produktrettleiar for publikum. Samstundes er kritikk som ikkje er interessert i å forstå filmskaparen sin intensjon relativt verdilaus.

Vegard Larsen, programleder i Filmbonanza

1) At flere mener om film er utelukkende positivt og bidrar bare til mer interesse. I Norge er det stort sett store medieaktører som har råd til å engasjere profesjonelle filmkritikere (folk som lever av å se og skrive om film – og som dermed har langt større mulighet til å få en fullstendig oversikt). Og så lenge de fortsetter med dette, vil de profesjonelle fortsatt ha en langt større leserskare og definisjonsmakt enn amatøren. Utfordringen oppstår når spalteplassen blir mindre og tidsfrister for levering blir kortere. Slik sett har en som skriver på nett eller i fanzine på hobbybasis større mulighet til å fordype seg, og skrive lengre, mer begrunnede tekster. Noe som til tider – og kanskje stadig oftere – gjør at amatøren ser profesjonell ut, mens den profesjonelles kritikk oppleves som amatørmessig.

2) Her snakker vi avsender/mottaker problematikk, og sånn sett er det alltid fare for misforståelser. Jeg tenker at en kritiker hovedsakelig har som jobb å fortelle filmskaperen hvilken film han eller hun har laget, plassere den i kontekst, dekode verket og gjøre filmen forståelig for et større publikum. Når det er sagt, så er norske kritikere alt for forbrukerorientert. Og her må norske redaktører ta ansvaret.

Jeg skulle ønske kritikere i større grad gikk i dialog med filmskaperen, og ble den profesjonelle rettesnoren en del norske filmskapere trenger – og ønsker seg. Jeg føler at norsk film de siste årene har fått den kritikerstanden den fortjener. Lett overfladisk og underholdende.

Men det finns alltid unntak både blant kritikere og filmskapere. Og historisk sett er det unntaket som blir stående som definerende. Målet må jo være at en filmskaper ser frem imot å bli vurdert av en kritiker, ikke fordi terningen kan bety så og så mange besøkende, men fordi de blir vurdert av en person de respekterer på grunn av sitt granskende blikk, sitt kløktige hode og kvasse penn.

Aleksander Huser, filmanmelder i Cinema og Nettavisen

1) Jeg tror i grunn ikke det. Selv om flere slipper til med sine synspunkter, vil det fortsatt være behov for kritikernes kvalifiserte meninger og analyser. Men filmkritikerne er trolig nødt til å ta inn over seg den nye tiden og de dertil hørende nye mediene, og for eksempel åpne mer opp for dialog og interaktivitet. Man kan muligens også håpe at den nye situasjonen vil føre til en økt vektlegging analysedelen innen filmkritikken.

2) Jeg håper ikke det, og tror det vel ikke heller. Enhver film bør vurderes på sine egne premisser, og filmkritikeren bør forsøke å forstå hva slags film filmskaperen har ment å lage. En filmskaper må naturligvis kommunisere med sitt publikum, og filmkritikeren er når alt kommer til alt en publikummer – om enn fortrinnsvis en skolert og nødvendigvis en subjektiv publikummer. Men det kan være at filmkritikken i større grad bør anerkjenne at det å lage en velfungerende sjangerfilm også er en kunst.

Lars Ole Kristiansen, Montages

1) Nei, det tror jeg ikke. Men jeg stusser på hva som menes med profesjonell i denne sammenhengen. Er det skribenter med journalistutdannelse som jobber i dagspressen? Mange av disse mangler jo filmvitenskapelig utdannelse, og amatørene som blogger om film på nettet kan i noen tilfeller ha større faglig kompetanse. Uansett tror jeg ikke at filmkritikeren føler seg spesielt truet; de bidrar jo til avisenes dekning av kulturlivet, og hvermansen forholder seg nok hovedsakelig til papiravisenes anbefalinger når han eller hun skal på kino. En sekser i VG er og blir noe av det største en film kan oppnå med hensyn til promotering, uansett hvor mager selve anmeldelsen fremstår. Selv om noen i mindre kjente internettfora har brukt dagesvis på å finne interessante perspektiver på hvorfor denne filmen ikke holder mål, er dette likevel underordnet de store avisenes gapende stemmer. Sånn er det bare.

2) Nei, hvorfor det? De har jo mye til felles. Riktignok kan det jo tenkes at det kafkaeske søknads- og skjemaveldet man må forholde seg til som norsk filmskaper, avromantiserer det hele litt. Vi som bare sitter storøyd foran lerretet og meisler ut mer eller mindre reflekterte setninger om det vi har sett, tar jo gjerne mindre hensyn til alt som foregår på siden av selve filmen. For oss blir den jo gjerne autonom – en kunstnerisk utsigelse og ikke en omfattende prosess. I så måte kan nok filmskapere ha et mer sympatisk blikk på andres filmer, fordi de forstår hvilke mekanismer som gjør at det noen ganger er vanskelig for en filmskaper å få filmen slik man opprinnelig hadde tenkt seg. Men generelt vil jeg tro at kritikere og filmskapere samles om kjærligheten til mediet og kjennskapen til filmhistorien. Det finnes jo dessuten flere tilfeller der kritikere som selv har blitt filmskapere – den franske nybølgen er vel det mest kjente eksemplet på dette. Men der Francois Truffaut og Jean-Luc Godard åpent gjøv løs på hverandres filmer, eksisterer det en høflighetskultur her til lands, som gjør at filmskaperne ikke tør å være kritiske til hverandres arbeider. Hvor ofte ser man at en norsk filmskaper snakker kritisk om en kollega, uten å gå forsiktig rundt grøten? Regissører glemmer at de selv står i en posisjon til å komme med fruktbar filmkritikk.

Advertisements