Det virker banalt, men er ikke det: Det er frigjørende å se på frigjorte former. Der er en foredlende, svakt vibrerende kvalitet ved å se på filmer som er ubestemmelige, helt uforutsigbare og nesten umulig å tolke; å bli transportert til det grenseløse. Denne milde og frydefulle beruselse av en radikalt åpen poetikk omgir den siste filmen fra portugisiske João Pedro Rodrigues, O Ornitólogo (The Ornithologist). Filmen er også selv beruset av sin egen ekspansive billedlyst.
Interessen for fuglekikking er noe jeg har med meg fra barnsben av, og med en gnistrende forkjærlighet for alt portugisisk (særlig portugisisk film), er jeg ikke en direkte objektiv kritiker. Men at O Ornitólogo er et morsomt, idérikt, virkelig overrumplende, bergtagende og dypt kuriøst verk kan kanskje tydeliggjøres med en hurtig handlingsoppsummering (attention, spoilers!). Vi møter: en grådig fuglekikker, to halvsadistiske, kinesiske pilgrimmer, en rituell kult som prater med en utdødd portugisisk dialekt, tre toppløse amasoner. Scenen er et kupert, nordportugisisk villniss. Men fremfor alt, så ser vi det meste gjennom fuglenes øyne. Det virker kanskje litt kitsch og en tanke overgjort. Men det er det ikke. Snarere er det ofte ubegripelig vakkert, rørende og noen ganger smertefullt. Det skyldes nettopp Rodrigues sin åpne, frittsvevende form.
Dette vil ikke si at João Pedro Rodrigues’ siste film er puristisk, uthugget av rent, singulært stoff. Snarere er den egenrådig i sin blandingsform, i sin idiosynkratiske sammensmelting av cinematiske verdenssyn og stilarter. Det er iøyenfallende: junglemystikken fra Apichatpong Weerasethakul, homoerotikken fra Alain Guiraudie, psyko-etnografien fra Ben Rivers, den komiske absurdismen fra landsmennene Gabriel Abrantes og Miguel Gomes, overlevelseskampen fra Lisandro Alonso. Men også: sjangerkoder fra amerikansk western, fra villfarelsesfortellinger i urskogen og fra religiøse fabler, som alle bakes inn i Rodrigues sin eiendommelige tankeverden.
Denne tankeverden insisterer stort sett på å ikke sette grenser for spekulasjonen eller tankens villeste himmelflukt. Ja, kanskje får Rodrigues meg til å tenke noe så relativt bisart som at filmkritikeren bedriver visuell fugletitting. Man artsbestemmer bilder. Flyktige, mønstre i bevegelse, former og farger; jeg registrerer, kategoriserer, sammenligner. Noen ganger blir jeg oppslukt og fanget i øyeblikket. Plutseligt dukker det opp et sjeldent eksemplar. Et bilde, en flokk av bilder, som man enda ikke kjente eller trodde fantes. Det er ikke så viktig om denne tanken er virksom eller rettvisende. Det viktige er at den er løfterik, og at Rodrigues åpner for et rom som er så selsomt at jeg overhodet kan begynne å få den slags tanker.
