Enquête: Hva er en filmkurator?

Kuratorbegrepet er relativt fremmed i Norge. I en tid hvor betydningen av Cinemateket som nasjonal kulturinstans debatteres, ønsker vi å belyse hva det innebærer å håndheve en filmfaglig kompetanse når man presenterer filmvisninger og setter sammen filmer i programmer.

Vi har spurt fire filmkuratorer hva denne rollen betyr for dem.

Foto: Franz Jachim / Flickr Creative Commons.

Foto: Franz Jachim / Flickr Creative Commons.

Itonje Søimer Guttormsen

Regissør, kunstnerisk leder for KORET, leder for filmfestivalen ByFlimmer og arrangementsansvarlig i Wuxia.

Akkurat nå er det mange visningsmuligheter for film som ennå ikke er utforsket. En filmkurator kan være en som lar seg inspirere av disse mulighetene, som ikke lar seg true av at folk sitter hjemme og ser på små skjermer alene, men går inn i problematikken og bruker dette til sin fordel.

For min del handler det litt om et nostalgisk forhold til kino, men også om å undersøke hva en filmopplevelse kan være. Hvilke muligheter et lerret i et rom kan gi, og å utforske rommet og sammenhengen rundt. Å etablere et fellesskap og lage felles opplevelser.

Jeg er fascinert av hvordan en kurator kan «stemme» publikum; å etablere en bestemt stemning rundt opplevelsen gjennom valg av rom, virkemidler, hva man serverer og slike ting. I dette ligger også makt og ansvar. En filmkurator kan helliggjøre selve handlingen det er å se en film sammen med fremmede mennesker. Som publikum kan vi bruke denne opphøyelsen til å nærme oss hverandre, og til å utforske refleksjonene som kan oppstå, særlig om man gjør noe sammen i etterkant av filmvisningen. På kino slippes man jo bare rett ut – man dyttes nærmest ut i regn og mørke, ut på gaten fra kinosalen. Men en filmkurator kan være med å finne den myke overgangen mellom inn- og utsiden av rommet, og i større grad ta ansvar for helheten i opplevelsen.

 

Irene Torp Halvorsen

Filmviter og arbeider ved Cinemateket / Norsk filminstitutt.

På Cinemateket i Oslo er vi fire som jobber med kuratering, alle med ulik kompetanse og interessefelt innen film. Det er mange hensyn som skal tas: Vårt ansvar er å formidle norsk filmarv, epoker eller filmskapere det er på tide å løfte fram i lyset, og filmer som er utilgjengelige for publikum andre steder. Samtidig har vi et ønske om å skape interesse og begeistring for film. Vi kan programmere ganske smalt, men vil også at filmene skal nå et størst mulig publikum. Programmet bør være en blanding av hva publikum allerede vet at de vil se, og hva vi vil at de skal oppdage.

Det finnes enorme mengder film på nett, og det store tilbudet der ute gjør kuratorrollen viktigere enn før. Cinemateket kan tilføre to viktige ting som publikum ikke får via strømmetjenestene:

For det første kan vi kvalitetssikre filmutvalget og sette filmene inn i en kontekst for publikum. Her kommer kuratorens filmvitenskapelige kunnskap inn. Gjennom serier, introduksjoner, besøk, samtaler, artikler og forelesninger kan vi belyse flere sider ved filmene vi viser, og forhåpentligvis inspirere publikum til å se mer.

Det andre vi kan gjøre er å sørge for å vise filmene i det formatet de opprinnelig ble laget. Cirka sytti prosent av filmene Cinemateket viser, er analoge kopier vi får fra det norske filmarkivet eller andre filmarkiv gjennom vårt medlemskap i FIAF (Den internasjonale føderasjonen av filmarkiv). Vi kan også vise filmene på den måten filmskaperen har tenkt at de skal vises. Hvor man ser en film er på ingen måte nøytralt. Filmene vi setter opp er som oftest laget for å bli sett på stort lerret i en mørk sal sammen med andre. Når man ser film i kinosal går man inn i filmopplevelsen med en helt annen innstilling enn om man ser filmen hjemme (eller på trikken). Det er ingen forstyrrelser. Mørket, stillheten og kinosalens lyd og bilde gir en helt annen konsentrasjon og intensitet, og jeg tror at det gjør filmopplevelsen bedre.

 

Greg Pope

Live cinema-kunstner og ansvarlig for programserien The Dream that Kicks på Cinemateket i Oslo.

Hva er en filmkurator? Det enkle svaret er personen som velger hvilke filmer som skal vises, i hvilken rekkefølge, når og hvor ofte. For meg er mesteparten gjetting og intuisjon: Å forsøke binde sammen en rekke små perler – noen av dem har jeg ikke sett selv – og håpe at tråden ikke ryker.

Jeg tok på meg oppgaven fordi jeg mente at et viktig filmområde ble forsømt i norske kunst- og filminstitusjoner. Jeg er ikke utdannet kurator og tilnærmingen min er ikke akademisk på noe vis. Jeg prøver å ha en mer uformell inngang, hvor noen sammenhenger mellom filmene ikke er helt åpenbare og andre er overraskelser – like mye for meg selv som for publikum.

Jeg går fram mer som en fan og kunstnerkollega, og forsøker å koble sammen verk innenfor ett enkelt program (de fleste kunstfilmer er korte).

Kall meg gjerne gammeldags, men jeg har en sterk tro på kinoen som idé. Da mener jeg et komfortabelt, mørkt, lydisolert rom med best mulig oppsett av skjerm, prosjektor, høyttalere (som alle bør holde høy standard) og publikum. Cinemateket oppfyller disse kriteriene til gangs. Jeg har sett mange forferdelige eksempler på at filmkunst vises fram på en dårlig måte – inkludert i noen av Oslos mest anerkjente kunstinstitusjoner. En film som er ment å vises i en kino bør ha retten til det. En film som er laget for et galleri eller for å avspilles i loop er noe helt annet.

Vi ser den samme filmen på svært forskjellige måter, avhengig av sted og kontekst. I en kino inngår vi en uskreven kontrakt med filmskaperen om å gi litt av vår tid og konsentrasjon, og la hans eller hennes ideer få utfolde seg framfor oss. Vi er forberedt på å holde ut, slik at filmen kan endre framdrift og forandringer kan skje. Vi har det behagelig, vi blir ikke forstyrret og vi er i de best mulige omgivelsene for å overvære denne kreative hendelsen.

 

Tor Fosse

Festivalleder og programsjef ved Bergen Internasjonale Filmfestival.

Jeg vet ikke om kuratering i norsk sammenheng egentlig er så fremmed i praksis – det er jo det vi gjør, vi som programmerer utenfor de kommersielle kinoene. Kinoprogrammerere viser egentlig det meste av det de blir tilbudt fra kommersielle distributører, og også fra distributører av mer kunstnerisk ambisiøse filmer. Kinosjefer vurderer om de har et lokalt publikum til de respektive filmene og om det er hensiktsmessig å sette opp filmen. Noen av kinosjefene er flinke til å tenke uavhengig av dette og gå for kvalitet uansett.

Da jeg programmerte Tromsø-festivalen de første åtte årene den eksisterte, sto filmkunsten i høysetet. Men jeg tenkte også at det ikke måtte bli for tungt fordøyelig – at vi måtte lære opp publikum til å se film på en annen måte enn de gjorde på kino. Jeg hadde min ballast fra Bergen filmklubb, hvor jeg sammen med andre programmerte film gjennom hele 80-tallet. Det var her jeg «gikk i skole» – og det var også her jeg fikk smaken på festivaler. Vi reiste til Gøteborg, London og Berlin. I Norge hadde vi dessverre bare Den norske filmfestivalen, som programmerte totalt motsatt av de spenstige internasjonale festivalene. Den viste filmer som uansett skulle komme på kino.

Fra filmklubbstyret i Bergen lærte jeg to måter å kuratere film på. Den ene var å sette opp eldre filmer og filmer som nylig var blitt vist på kino i temabolker hvor filmene fikk utfylle hverandre. Den andre måten var å sette opp filmer publikum ellers ikke fikk sett på norske kinoer – ferske filmer vi hadde sett i utlandet. Når det kommer til å formidle film til et norsk publikum er jeg nok mest opptatt av det siste: Å vise trender i samtiden.

BIFF er kjent for å vise det meste av det som er verdt å se av årets dokumentarfilmer, både nasjonale og internasjonale. Vi kuraterer dokumentarer på en annen måte enn fiksjonsfilm. Finner vi mer enn én film som omhandler et tema vi fascineres av, leter vi etter flere filmer som kan tenkes å ha lignende tema. Finner vi minst tre–fire lignende filmer, kan vi kuratere et sideprogram. Ofte blir disse filmene satt opp som skolevisninger for elever i videregående og ungdomstrinnene. Vi har mange slike eksempler fra opp gjennom årene, ofte tilknyttet dagsaktuelle problemstillinger som klima og miljø.

I andre tilfeller kan det være upassende å gjøre tematikk til gjenstand for fordypning i skolene. Jakten på de politisk ukorrekte filmene er en egen sportsgren, og noe av det mest spennende jeg personlig liker å bedrive tiden med. Intelligente mockumentarer er et must! Et tema som kunne ha blitt politisk ukorrekt, men ikke ble det, er et av årets sideprogram på BIFF: «Lukkede samfunn – sekter og selvvalgt isolasjon». Programmet er et godt eksempel på hva en trend faktisk kan være: et tema eller uttrykk som dukker opp mange steder uavhengig av hverandre og samlet sett utgjør en registrerbar tendens. En av filmene var The Wolfpack (Crystal Moselle, 2015), hvor en søskengjeng vokser opp i en leilighet på Manhattan med en autoritær far som nekter dem å gå ut. En annen var den tsjekkiske Always Together (Eva Tomanová, 2014), som beskriver en vel så skrudd familiesituasjon, hvor faren er like autoritær og ungene vokser opp i isolasjon fra omverdenen. Vi viste også en rekke andre filmer om sekter og isolerte samfunn, som kan kalles en trend innen dokumentarfilm for øyeblikket.

Filmfestivaler tilfører noe til publikums opplevelse av film fordi de gir dem innblikk i måter å kuratere på. Filmene settes sammen på nye måter, og får inngå i en kontekst. BIFF har blitt kritisert for å ha for lite glamour, men vi prøver å vise at film kan være uendelig mye mer variert enn det kinoene presenterer resten av året. Og at det er bedre å bruke penger på ti dokumentarfilmskapere med noe på hjertet, enn én stjerne fra Hollywood til samme pris. Det er tross alt mer interessant med røde tråder i programmet enn røde løpere ved inngangen.

_

Denne enquêten er trykket i Wuxia 3–4/2015.

 

Advertisements

One response to “Enquête: Hva er en filmkurator?

  1. Tilbaketråkk: NYTT NUMMER UTE NÅ! Wuxia 3-4/15: Film og kuratering | WUXIA·

Kommentarer er stengt.